Det var høytidsstemning i domkirka i går – selv om det bare ble spilt en eneste julesang.

Hvis det var julebord og løs snipp Bodø Rhythm Group arrangerte på Sinus sist onsdag, så bød de på andakt og klump i halsen da de inviterte inn i Bodø domkirke seint fredag kveld sammen med Bodø Domkor og Arild Andersen.

Det er selvfølgelig lett å tenke på livet og de store mysterier når taket er skyhøyt og man sitter på en hard trebenk under krusifiks og store glassmalerier, men på fredag var det først og fremst menneskene som skapte bevegelser i sjelslivet. Og det begynte med en gang vi kom inn i kirkerommet.

Det er ikke så ofte vi er så mange sammen. Det er i hvert fall ikke ofte vi er så mange og så stille sammen. Og det er like før jul, og det er alltid travelt og alltid for mye og aldri stopp. Men her satt vi; et halvt tusen mennesker i samme rom, for å lytte til en av adventstidens store begivenheter i Bodø: Nattjazzen. Hvert år knytter nemlig Bodø Domkor til seg en av landets mer markerte jazzmusikere for å lage en stor konsert, og i år var det Arild Andersen. Det er litt gåsehud bare det.

Og enda mer gåsehud ble det når hele det svartkledde koret entret podiet, og Bodø Rhythm Group kom inn, og der var jammen han også; Arild Andersen. En av landets mest besnærende bassister. En mann som evner å lage direktelinje mellom instrumentet sitt og publikum.

Det går egentlig ikke an å beskrive musikk som virker. Alle ord blir tafatte forsøk på å bruke språket til noe språket ikke råder over. Tonene fra kontrabassen til Andersen sniker seg forbi senter for verbal formulering, og treffer rett i kroppen. Og når han blander de tonene med Tore Johansens trompet, Finn Slettens tryllerier på trommesettet og stor korsang, ja så blir det små avtrykk på sanseapparatet. Musikken virker inn på hjertefrekvensen og smilet, endorfinproduksjonen og noen plutselige tårer i øyekroken. Det er egentlig sånn man kan måle om kunst er bra eller ikke. Du merker det i kroppen.

Det ble mange sånne merker fredag kveld. Andersens komposisjon ”Electra Suite” er en del av et fantastisk verk, spesiallaget for Olympiaden i Athen i 2004. Vi fikk smake dette utdraget, og satt igjen med en intens trang til å høre resten.

Men det var ikke alt som skapte like store utslag på kroppens barometer. Lars Saabye Christensens tekster ble noe kantete i munnen på koret. Poesien forsvant i den nesten liturgiske rammen de ble puttet inn i, og koret klarte heller ikke å forløse de klimaksene som musikken her bygget opp til. Sånn sett var det nettopp det non-verbale eller det fremmedspråklige som fungerte best. Det som sniker seg forbi hodets trang til å tolke. Electra Suite framføres på gammelgresk. Det er det ikke mange som kan avkode. Og kveldens avslutning: ”Det kimer nå til julefest” var en ordløs beretning for kor og kontrabass. En beretning som ga begrepet julestemning et nytt innhold. Jeg skulle gjerne hørt den en gang til.

Anki Gerhardsen

Bodø 20 desember 2013