AA på blå resept
Alle som sliter enten det er fysisk eller psykisk kan ha svært godt av en konsert med Arild Andersen.
Tor Hammerø
PUBLISERT 10.07.11 10:33
KONGSBERG (SIDE2):Det kommer egentlig ikke som noen overraskelse, men det er like hyggelig å slå det fast nok en gang: En konsert med kongerikets store bassist Arild Andersen er alltid en opplevelse som utstråler varme, strålende musikk og ofte konstellasjoner vi aldri har hørt før. Slik var det definitivt på avslutningsdagen av årets festival på Kongsberg også.
Internasjonalt band Andersen, som er en de fire store i norsk jazz fra 60-tallet (Christensen, Garbarek og Rypdal er de andre), hadde fått i oppdrag å sette sammen et band bestående av musikanter han hadde spilt med i forskjellige settinger, men som aldri hadde spilt sammen som ett band. Det førte til et meget internasjonalt band med Patrice Heral fra Frankrike på trommer, Tommy Smith fra Skotland på sopran- og tenorsaksofon og fløyte, Markus Stockhausen fra Tyskland på trompet, flügelhorn og elektronikk og Marcin Wasilewski fra Polen på piano. Sistnevnte, i mine ører en av Europas aller beste pianister, steppa inn på svært kort varsel for danske Carsten Dahl som måtte melde sjukdomsforfall.
Andersen hadde henta musikken fra store deler av sin “moderne” karriere fra Masqualero via “Arv/Sagn”-perioden og fram til i dag. Den eneste låta han ikke hadde skrevet sjøl var sjølveste “Masqualero” ført i pennen av Wayne Shorter – låta som var utgangspunktet for det legendariske bandet med Jon Balke, Tore Brunborg, Jon Christensen og Nils Petter Molvær.
Høy standard Bandet vi fikk møte på Kongsberg bør ha det meste i seg for å få ei stor framtid – hvis Andersen orker all logistikken og jobben med å holde det på veien. Både som blodferskt ensemble, med kun en øvelse bak seg, og sjølsagt solistisk var det gjennomført skyhøy standard fra start til mål. Wasilewskis økonomiske, særdeles melodiske bidrag, Herals utrolige solo inkludert beatboxing, loopbruk og indisk sang (!), Smith og Stockhausens usedvanlig personlige og empatiske bidrag og ikke minst Andersens unike varme og personlige tone som han har skjemt oss bort med i mange tiår, gjennomsyra konserten.
